Jadore`s og vår første utstilling
Terrierspesialen 2005
av Fred A. Eek
For å være helt ærlig, jeg ville egentlig ikke ha hund jeg. Presset ble dog så stort, at jeg ga etter og kona anskaffet Jadore, en Wheaten fra Virtanen sommeren 2002 (det er hennes hund). Alt var greit og uproblematisk helt til eieren en dag i 2005 kom og fortalte at nå skulle vi på hundeutstilling. Hva skulle vi der?
Dessuten hadde ingen av oss tre noen gang vært i nærheten av en hundeutstilling og vi hadde det jo så fint allikevel!
Oppdretter Ann-Mari var enig med meg og synes at dette var i det meste laget for terrierspesialen var jo den største terrier utstillingen i Norge og å stille der uten noen form for erfaring, huff nei. Eieren var bestemt, vi var påmeldt og en utstilling var vel bare en utstilling og rød sløyfe var målet?
3 åringen, eier og assistent møtte opp i Mjøndalen i 3. sept 2005.
Dommer var Karin Bergbom, Finland. Oppdretteren vår, Ann Mari, synes fortsatt det var i overkant modig å stille der 1. gang, men Jadore var i himmelen for så mye hunder hadde han aldri sett. Hun gav ham siste finish og ønsket oss lykke til.
Lærekurven til eier var meget bratt. Hun så hvordan de før henne gjorde og var bestemt på å etterligne så godt hun kunne.
Den Eekske ekvipasje marsjerte modig inn i ringen som siste av 15 hunder, ble flyttet framover uten at jeg skjønte hvorfor dommeren flyttet på hundene: Det så forøvrig ut som om eieren hadde fått nok av forflytninger etter puls og pust å dømme.
Belønning var rød sløyfe og de kom fornøyd ut, det var vel ingen sak? Vel da var jo målet oppnådd og vi kunne reise hjem igjen, ymtet jeg.
Nei, sa noen som viste bedre, han skal inn igjen. Inn igjen med en enda mer andpusten eier, men han rykket fremover nå også og tilslutt fikk han en stor sløyfe. Eieren hadde øyne som et skremt rådyr og spurte spakt; Vant vi”?
Ja sa ringsekretær ”men dette har du ikke gjort mye”?
”Første gang noensinne på en hundeutstilling for oss begge var svaret”.
Vi ble gratulert med det STORE Certet (at det var bra skjønte vi først senere). Eieren hadde et behov for å dele nyheten med familien og gikk ut for å ringe. Jeg oppfattet at Ann Mari spurte om hun kunne gå med han i oppdrettersklassen og med et ja fra assistenten forsvant hun med Jadore. Jeg tok meg en velfortjent kaffe og roet meg mens Ann Mari og Jadore gikk utpå igjen. Gratulerer igjen sa folk, for oppdretterklassen, sa jeg som ikke var helt med.
Han har blitt BIR, et begrep som måtte forklares. Ann Mari avleverte hunden og var rimelig fornøyd. Jeg lurte på om vi var ferdig nå og svaret var ja for det hadde ingen hensikt å gå i Best In Show finalen for det var tross alt 95 Champion til stede og det var nytteløst. Ja vel, men når vi allikevel var der?
Resultatet ble 5. BIS. Vi oppfattet ikke helt hva som hadde truffet oss. Jadore var helt den samme når vi reiste hjem, men det var ikke eier og assistent, vi ble bitt av utstillingsbasillen der og da!
Av uvisse grunner har eier bestemt at assistenten skal være handler.
Jadore fikk Cert nr 2 på høsten og det siste Certet fikk han i Nesbyen i aug. året etter. Han ble champion på under 1 år og det hadde vi ikke engang drømt om!
Eieren bestemte at vi skulle ha en hund til og Amie har kun vært på et valpeshow med god bedømming, moroa begynner for henne (og eier) i Sandefjord i januar 2008.
En sak som jeg gjerne vil få bemerke er at vi treffer mange veldig hyggelige mennesker på utstilling og jeg tror at de aller fleste unner hverandre å vinne. Vi opplever det også slik at ”Wheaten familien” er en god og trygg gjeng hvor man får både hjelp og støtte dersom det skulle være behov for det.
Så oppfordringen er, kom på utstilling, det er både trivelig og lærerikt!!
Fred A. Eek
Assistent
